Baskerland er ein av dei autonome provinsane i Spania som eg ikkje hadde sett tidlegare, og den har lenge stått på lista mi over stadar eg gjerne ville besøke.
Denne sommaren la vi turen dit, og sette oss på flyet til Bilbao, via Madrid. Baskerland ligg i Biscayabukta, heilt i nordaust på grensa mot Frankrike, og ved foten av den vestlege delen av Pyreneane. Klimatisk er det litt likt Norge, litt ustabilt, re
gnar ein del, berre noko varmare.
Offisielle språk er spansk og baskisk. Baskisk er eit språk utan slektskap men andre kjende levande språk, og er altså å rekne som det einaste isolerte språket på det europeiske kontinent. Vedlagde bilete på ordet «informasjon», talar for seg, umogeleg å forstå……
Vi fekk veldig godt inntrykk av baskarane, og opplevde dei som vennlege og stolte folk.
Vi besøkte mange stadar i den nordlege delen av provinsen, mellom anna:
Guernica / Gernika:
Eg har hatt gleda av å stå i museet Reina Sofia i Madrid og studere Picasso sitt meisterverk «Guernica. Med sine 3,5 m høgt, og nærare 8 meter langt – så gjer det eit usletteleg inntrykk å observere korleis Picasso skildra den tragiske bombinga av 
Guernica i gryotta måndag 26.april 1937, og lidinga til både menneske og dyr. Å vandre rundt i Guernica, og oppsøke historiske stadar og viktig informasjon om hendingane, gjer inntrykk.
Guernica-treet.
Baskarane var ingen tilhengarar av general Fransisco Franco, og jobba for ein Baskisk republikk med rett til sjølvstyre. I 1931 samla alle dei baskiske nasjonalistiske ordførarane seg i Gernika, der dei under Gernikatreet proklamerte den Baskiske republikk, med rett til sjølvstyre. Republikken blei kortvarig
fordi den spansk borgarkrigen starta i 1936, og den baskiske regjeringa måtte gå i eksil. Men motstanden mot Franco var sterk under den spanske borgarkrigen, og Franco let Hitler teste ut sine våpen med ei «bombe-treningsøkt» over Guernica denne aprilmorgonen i 1937.
Franco påstod at det var baskarane og sosialistane som hadde bomba seg sjølv, og dette var ei offisiell «sanning» i Spania gjennom heile diktaturtida under Franco, til han døydde i 1975. Den engelske krigskorrespondenten George L. Leer, var den første som fortalde verda om bombinga, publisert både i The Times og New York Times onsdag 28.april. Og denne artikkelen var det som inspirerte Picasso til å måle dette berømte måleriet, som måtte bergast unna Franco og fraktast i «eksil» i USA, før det til slutt kom tilbake til Madrid i 1981.
Bilbao.
Bilbao er ein viktig havneby, og kjent for sitt Guggenheim-museum. Byen opplevde ei krise når dei m.a. mista viktig skipsverftsindustri, og det var nødvendig å tenkje nytt i 
byplanlegginga. Det blei mellom anna satsa stort på kultur, for å gjere Bilbao attraktiv som ein moderne turistby.
Det blei vedteke å bygge eit museum, teikna av arkitekten Frank O. Gehry, under kraftige protestar frå befolkninga, og museet blei innvia i 1997. Alle protestar har stilna etter at bygget har medført ein enorm auke av besøkande til byen, og har bidrege til ei kulturell oppblomstring.
Det var berre kjempeflott å sjå dette vakre bygget, og vandre rundt både inne og ute, og nyte alle den flotte kunsten, og dei flotte og spennande skulpturane rundt.
Bilbao er ein by det er lett å orientere seg i, pga. elva som renn gjennom byen, og alle dei mange bruene. Kan minne litt om Praha i så måte. Den gamle bydelen har sine koselege smale gater og
utestadar, og sine typiske plazaer. Her kan du overalt nyte ulike pinchos og eit glas vin til ein billeg peng, slik som alle andre stadar i provinsen.
Eit eventyr av pinchos……
Baskerland er altså kjent for sine pinchos, som er deira eigen form for «tapas». Alle restaurantar har sine variantar av desse smårettane, som er ei nyting å sjå på – og ei nyting for ganen. Små kunstverk, og du plukkar ut dei du vil ha, og så kan dette vere lunsjen din, eller middagen din. Smart!
Her er bilete frå eit par restaurantar i Bilbao:
San Sebastián.
Ein kan ikkje besøke Baskerland utan å dra til San Sebastián.
Det er det fremste turistmålet i provinsen, og det merka vi. Her er det mange turistar, spesielt amerikanske, men dei held stort sett til i Gamlebyen. Viss ein styrer unna denne delen, og flyttar seg over til den andre sida av elva, så får ein oppleve meir den delen der spanjolane sjølve oppheldt seg. Mykje rolegare, og trivelegare.
Byen ligg vakkert til ved havet, med stranda Concha (betyr muslingskjell), som blir rekna blant dei finaste i verda. Concha -skjellet er også symbolet for Pilegrimsvegen, slik vi har T-ane i den norske fjellheimen.
Strandkulturen her er ulik andre turiststadar. Her kjem «heile byen» hadde vi inntrykk av, og stranda er viktig rekreasjonsstad for folket. Ingen solsenger og solparasollar å leige, alle tek med seg sitt handklede og legg seg ned der det er ledig plass. Ingen plagsame seljarar, ingen iskioskar, roleg og stille, ungane kosar seg, ingen herjing og skriking, og – det mest utrulege – ingen boss som flyt rundt, verken på stranda, vatnet eller i gatene!
Dette slutta vi aldri å forundre oss over.
Eg anbefalar absolutt ein tur til Baskerland!
This slideshow requires JavaScript.
KariViken - reiseblogg 
You must be logged in to post a comment.